Intervju med Johan Tønnesson

 

Johan Tønnesson, du vant nylig Universitetet i Oslos undervisningspris, blant annet for innsatsen på et bachelorprogram du selv har etablert, i Klart språk. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for bacheloren? Hvordan kom du på ideen om noe sånt, og hvordan gikk du frem?

Da jeg var doktorgradsstudent, for snart 20 år siden, foreleste jeg for studenter på «språkkonsult-linien» på Stockholms universitet. Da oppdaget jeg fort at dette verken var monomane rødpenn-petimetre eller floskeldyrkende «kommunikatører», men folk som var ytterst lydhøre for mitt snakk om flerstemmighet i hverdagstekster, topoi og kontekst. Hvorfor har vi ikke noen slik utdanning i Norge, tenkte jeg. Svaret var nok langt på vei at «klarspråk» ikke var noe satsingsfelt i Norge, verken i akademia, forvaltning eller politikk. Da ting så begynte å skje midt på 90-tallet, med klarspråkpriser og Klart språk i staten og mere til, begynte det å bli et momentum. Kollega Kjell Lars Berge, leder av den nasjonale klarspråkjuryen, hadde lenge stønnet over at dette feltet var så svakt utviklet på denne siden av Kjølen, så han dyttet på meg og andre. Så fikk vi en ny instituttleder på Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Piotr Garbacz, en polakk med mye svensk erfaring i bagasjen. Han støttet vår idé om en klarspråkutdanning, og da begynte ting å rulle. Heldigvis var også Ida Seljeseth, med dobbel kompetanse i statsvitenskap og retorikk, godt i gang med sin doktoravhandling etter å ha undervist i klarspråk hos oss på både BA- og MA-nivå. Hun var forresten allerede litt berømt for sin masteravhandling om klarspråk i NAV med den vidunderlige tittelen Gratulerer, vi har avslått søknaden din om arbeidsavklaringspenger! Sammen designet vi det nye BA-programmet, i samarbeid med dyktige folk i ledelse og administrasjon. Så stikkordene var altså: Momentum, velvilje fra ledelsen og faglig soliditet.

Og hvorfor trenger vi et slikt program, da? Hva er begrunnelsen?

Jeg tror jeg må ta utgangspunkt i et forbilde, som nok ikke er kjent ellers i Skandinavia, men som nå er superkjendis i Norge: Mr. Klarspråk himself, Espen Rostrup Nakstad, lege, nestsjef i Helsedirektoratet med lederutdanning, m.m. – og ja, som så mange gode mennesker har han også drevet med musikk. Han greier på samme tid å være faglig solid, snakke folkelig og vise ikke bare respekt, men også solidarisk omsorg, for oss medborgere. Så jeg vil si: Vi trenger nakstader overalt hos norske myndigheter, også i næringslivet. Men de dukker ikke opp av intet, de må utdannes, og det er det vi har gått i gang med her. Jeg mener selvsagt ikke Nakstad-kloninger, men her kan vi praktisere imitatio i ordets beste og retoriske forstand.

Ser du noen koblinger mellom klarspråk og retorikk? I så fall, hvilke?

Koplingene er legio! For det første er forholdet mellom de gode, gamle aristoteliske appellformene en nøkkel til å forstå hvordan språket kan bli klart i kommunikasjon mellom myndigheter og borgere. Ofte blir det for mye logos på en gang, av og til tar patos over, slik at myndighetenes ønske om floskelbetont omdømmebygging lyser lang vei, og på begge disse måtene kan talerens eller skribentens etos bryte raskt sammen. Alle vet jo nå at tillit mellom borgere og myndigheter er nøkkelen til å bygge demokrati og overvinne kriser. Og etos dreier seg jo nettopp om tillit og troverdighet. Et begrep som aptum er jo også nyttig for å forstå de ulike hensynene vi må ta på samme tid når vi kommuniserer med de såkalte brukerne. Og ikke minst det relativt nye begrepet «retorisk medborgerskap» er hyperrelevant for at klarspråk skal bli noe mer enn effektiv ovenfra-og-ned-kommunikasjon, slik nevnte Seljeseth argumenterer så glimrende for i sin ferske doktoravhandling. Forresten: Nevnte Nakstad er jo full av phronesis, i tillegg til episteme og techne. Retorikk hele veien, helt uten demagogi og lureri.

Kan du fortelle litt om hva slags studenter du får til programmet, og hva de forventer av programmet?

Jeg får nærmest alle slags studenter – de varierer i alder, erfaring, kunnskapsbakgrunn og selvsagt i temperament. De to første kullene har vært en herlig blanding av kompetanser og personligheter som møtes i et felles og ganske sterkt engasjement. De vil gjøre verden bedre – de er altså slike studenter jeg nå ser at UiO ønsker seg i sin langtidsplan! Og så er de kjempedyktige. Men jeg må skyte inn at noen av dem tror at alt vårt snakk om at klart språk er mer enn bare språk tilsier at språklig korrekthet ikke er viktig. Men den går ikke! En klarspråkmedarbeider vinner ikke tillit ved å være unøyaktig med syntaks, ortografi og tegnsetting i det skriftlige eller med et slurvete og floskeltungt språk. Jeg er en nådeløs rødpennlærer når jeg går gjennom deres skriftlige innleveringer og godtar heller ikke i muntlig sammenheng at alle problemer er «utfordringer» og at man skal «sette fokus på» noe som helst eller når de bruker «derimot» i betydningen «imidlertid».

Nå har du også vunnet UiOs undervisningspris i forbindelse med dette programmet, blant annet fordi evalueringene har vært overstrømmende gode. Hvorfor det, tror du? Hva har du gjort som har slått slik an?

Vel, her risikerer jeg å bli selvgod. Jeg er full av feil, så la oss begynne der, med punkt 1 for en lærer: Ikke framstill deg selv som allvitende og ufeilbarlig. Du har masse å lære av studentene, og du skal ikke være redd for å ta selvkritikk eller ombestemme deg. Punkt 2 er å gjøre som salig Grundtvig forkynte: å se på hvert enkelt medmenneske som et guddommelig eksperiment. Kanskje lett å si, men det er jo nettopp det studentene er: guddommelige og med store muligheter til å slå ut i full blomst. Punkt 3 på et studium som dette er å balansere mellom teori og praksis. Universitetet tilbyr teori, altså briller for å forstå verden og hvordan vi skal begå oss i den på klokt vis. Men for en vordende klarspråkmedarbeider må denne teorien hele tiden prøves mot praksis. Derfor gir jeg oppgaver av typen «Hold et seks minutters foredrag om hvorfor sjangerbevissthet er viktig, for dine kolleger i kommuneadministrasjonen». Punkt 4 (ja, jeg vet at retorikere elsker det Eco kalte «The sign of the three», men det var tross alt fire evangelister!) er å holde kontakten med omverdenen. Siden august har vi hatt seminarer med klarspråkmedarbeidere i et departement, i Språkrådet, i en kommune, i et privat klarspråk-konsulentbyrå, med to ulike jussprofessorer, med en klassisk språkrøkter, med en gruppe juss-studenter som har øvd seg på å skrive NOU med lovforslag, med … osv. osv.

The Sign of the Four! Klar tale fra Oslos klarspråkgeneral. Som forventet!

 

Del:

Andre innlegg

Interview med Marcia Allison

Interview med Marcia Allison, nytiltrådt adjunkt ved Aarhus Universitet Interview og oversættelse v. Esben Bjerggaard Nielsen EBN: Marcia Allison, du

Bokslipp 2 dummy

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut

Afthonios Progymnasmata 2:a upplagan

Progymnasmata: Afthonios’ retoriska övningar översatta och kommenterade av Anders Eriksson Ända sedan antiken har man i de västerländska skolorna övat

Intervju med John Magnus Dahl

John Magnus Dahl, du har nylig disputert med avhandlingen Voices on the Border: Comedy and Immigration in the Scandinavian Public